lørdag 26. oktober 2013

På Rikshospitalet igjen

Å stenge av, eller fortsatt holde åpen - døra inn til Rikshospitalet.... Fotsatt er jeg veldig takknemlig for at den står på gløtt. Der er de som best kjente Viktor - i forhold til sykdommen og hva han og vi gikk igjennom. Og som sier jeg fortsatt må ta kontakt når jeg trenger det, komme innom når vi trenger det.



Denne gangen var jeg innom for å hente heim journalen fra Riksen. I forrige uke fikk jeg hjemsendt journalen fra Radiumhospitalet. Men ved å møte sjøl på Riksen, hadde jeg også muligheten til å møte anestesilegen fra "de siste dagene" , A Barratt-Due, igjen også. Han var der flere ganger gjennom tiden Viktor var på Intensiv2, men var veldig viktig særlig de siste dagene. Hilse på ham igjen. Det har jeg tenkt på, ønsket, men det klaffet ikke slik sist jeg var der.

Denne gangen kom jeg som avtalt med sykepleier J på Blodsykdommer, etter klokken 12. Kvart over tolv parkerte jeg, og var rimelig shaky da jeg gikk inn hovedinngangen, og bortover glassgata til D3 og oppgangen til avdelinga. Måtte stoppe i trappa opp, samle meg litt. 
J kom bortover gangen - så meg med en gang, hilste, snudde på hælen og rett inn på vaktrommet etter konvolutten ( tykk - ca 200 sider) før han kom mot meg. En god klem og noen gode ord. Før han ber meg gå ned igjen, og heller rekke en prat med legen jeg vil møte enn å snakke med ham. Han kan heller ringe meg, sier han. Og caller opp legen før jeg går ned til D1 - oppgangen til intensiven.

Skal ikke så være så detaljert om det vi snakket om, ikke hadde vi så god tid heller, men han ble nok noen minutter for sen til møtet han skulle på. Å hilse på ham igjen, føles nok noenlunde likt som når folk som har vært i ulykker osv hilser på sin "redningsmann". Det kan høres rart ut, men at det var akkurat denne legen, og den sykepleieren, på vakt denne dagen, er så utrolig viktig for hvordan vår opplevelse av det hele ble. Det var det viktig for meg å få sagt. Jeg har skrevet om det før, hvordan denne mannen virkelig satte seg inn i vår og Viktor sin situasjon, og viste at han brydde seg om oss.
Også nå imponerer han meg- at han, et halvt år etter disse dagene, husker hvordan Theo reagerte på informasjonen han fikk denne siste dagen, husker at mamma var med, at våre barns besteforeldre bor langt unna osv. Hvor mange pasienter han har ikke hatt i mellomtida? Tydelig at dette var en meget spesiell dag på jobb, ja. Men likevel...
Viser at han er rett mann på rett sted, det. Setter stor pris på det. 
Og jeg vet at han sjøl mener han bare gjorde jobben sin, men for oss betyr det så uendelig mye mer.
Det er godt å fortsatt ha døra litt på gløtt inn til Riksen – klarer ikke å forholde meg til tanken på at det er et avsluttet kapittel. Men så tenker jeg jo at de har mer enn nok med de pasientene og pårørende de HAR, og ikke har så mye tid og krefter til oss som er ”ferdig” med sykehuset, på en måte. Men bare det at vi har muligheten, og får vite at vi alltid kan ta kontakt, det er en god tanke.

Har tittet litt i journalen jeg fikk utlevert fra Jørn, det er mye å fordøye, så den blir nok ikke lest fra perm til perm med det første, med det føles likevel bra å ha den i hus.

Jeg er bare så glad for at vi fikk oppleve helse-Norge fra denne siden, for jeg vet jo at så mange har opplevd andre og dårligere erfaringer å se tilbake på. Men jeg kan med hånda på hjertet si at det finnes MENNESKER der ute i sykepleier- og legeuniformene, og vil derfor dele dette med dere!



-----

Lett blanding her nå.
For i tillegg til tilbakeblikk, i form av sykehusgjensyn og litt titting i journalen, har jeg igjen vært innom på jobb. Med BliMe- dans på fredag, sånt må jeg jo få med meg.
Og i helga har jeg også vært på fest - og ungene har vært på overnatting, slik at mamma skulle få litt "fri" som Theo sa! Tusen takk for fin oktoberfest til gode kolleger. Og tusen takk til barnevaktene Gunnhild og Leif! :-)

-----


(Rart at skrifta ble mindre midt inni teksten her, men får ikke endret det. Samma det.)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar