torsdag 12. september 2013

Så har det gått enda en måned...

                      Sommeren 1997, i bryllupet til Ingebjørg og Kjell             Torghatt-hullet juli 2012. En stor bragd av en stor mann!
                                                                                                                                                   

At 5 måneder kan gå så fort - og samtidig så sakte...
Både vår og sommer har gått, nå gjør høsten sitt inntog, og verden ruller videre. Uten Viktor.
Vi klarer etterhvert å venne oss til en ny måte å leve på.
Bare vi tre.
Og vi klarer oss. Selvfølgelig gjør oss det.
Men jeg klarer ikke å glede meg over at vi klarer oss, hvis du skjønner. Det finnes ikke noen glede i at jeg klarer å fixe det sjøl, at jeg bytter blandebatteri i dusjen, og gjør den ene "mannfolk-oppgaven" etter den andre. Jeg klarer det, men det er fordi jeg må. Jeg VIL ikke! Vil ikke verken måtte det eller klare det. 10 poeng til meg, men poeng uten glede og triumf...

Men det nytter ikke bare å tenke slik.
Vi må glede oss over ting også. Vi kan kjøre gjennom  tåka en tidlig morgen på vei til skole og barnhage og le og kikke ut i skoddeheimen og kose oss. Vi kan steke vafler en vanlig onsdagskveld. Vi kan høre på Lina som leser Molbo-historier høyt fra leseboka. Vi kan spille Yatzy, og tenke at det skulle vært med et navn til.Vi kan spille Hatt over hatt, og tåle at de gule hattene ikke får være med. Og likevel kose oss, men på en annen måte. På en ny måte.

Jobb, da? Er det ikke bedre å komme seg ut, spør noen? Senest i dag - i en telefon fra NAV. Jeg er ute! Jeg må opp om mårran, levere i barnehage, på butikken, ute å går tur, er på besøk osv. Jeg stenger meg ikke inne. Men å være på jobb er noe annet. Jeg har vært på besøk i klassen flere ganger, det er godt det. Men uten ansvar, uten at jeg MÅ. Og jeg blir skikkelig sliten av det. Ikke av ungene, men av hele settingen. Og det irriterer meg, på en måte. Jeg vet jeg må ta meg tid, og det er ikke det at jeg ikke vil jobbe.
Jeg klarer det ikke.
Uvant, veldig rar følelse. Men jeg skal fortsette å besøke dem, venne meg til.
For det går utover økonomien også, å gå over på arbeidsavklaringspenger ...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar