Pårørenderommet, kl 14.45.
Så var det lørdag, og i dag blir det trachostomi.
Akkurat nå. Spennende.
Vet bare at denne trachinga betyr at de fortsatt håper,, og har tro på at det skal gå framover. Det vil bare ta lenger tid enn først forventet.
Ingen har gitt opp, nå som de andre organene klarer seg og infeksjonsprøvene viser framgang.
Blodtrykk OK
Nyreprøver synkende. Infeksjonsprøver synkende (CRP ++)
O2-metning OK.
Innstillingene fortsatt høyere enn de var, men vi får se etter trackinga, om deet blir annerledes.
Fortsatt litt problemer med CO2 i blodet...
Ventet to timer på bestrålte trombocytter, og så skulle de egentlig gå inn på en time, men de begynte trackinga før alt var gått inn.
Legene lot meg være der inne så lenge jeg selv ville. Når jeg gikk nå, var alt klart, begge legene var tilstede. Og sykepleier. Egentlig kunne jeg være der under selve operasjonen også, men jeg har slett ikke noe behov for å se at de stikker hull i halsen på min kjære.... Dessuten var det trangt om plassen der inne, de gjør nok en bedre jobb uten at jeg er der og tar plass... Alt foregår inne på rommet hans, og der er det jammen ikke mer plass enn det må være...
Ikke mye mer enn en meter på hver side av senga...
Tilbringer tida på pårørenderommet med litt lesing i ukeblader og ei bok. Ikke lett å konsentrere seg om noe, tankene lar seg ikke så lett samle...
------
Trachinga gikk fint.
Viktor er fortsatt våken når jeg kommer inn.
Blør en del. Men blodplatene han har fått,skal etterhvert få det til å stoppe.
Men det blør mye over lang tid. De jobber en del med dette, og skifter "filler" hele tiden, de legger på kompresser med cyklokapron. Vil ikke sy heller. Brenner heller ikke sårkantene om de ikke MÅ. Blødningen gir seg faktisk ikke helt før klokka er mellom 20 og 21.
Litt ekkelt å se på, og forstår at Viktor også synes det er slitsomt.
Får tilført to poser blod i dag.
Nå kan Viktor lukke munnen helt og svelge! Uvant, rart. Ser at han helst har munnen åpen når han puster, fryktelig rart selvfølgelig, å ikke trenge det, at lufta nå går inn i halsen!
Puster sjøl i perioder i kveld, men aller mest er det respiratoren som tar seg av det. Pleierne mener han skal slippe å tenke på det, nå det er så ubehagelig å vite at det blør sånn og alt er så uvant.
Co2-prøvene fra blodgassen er "kunstig fine" nå, som maskina puster.
De suger opp noe blodig slim fra lungene i dag, men blodig enn før, men det er jo normalt i og med at det blør slik. Normalt at noe av dette blodet også har runnet innover.
Nå har altså Viktor et hull i halsen. Der sitter en ventil, og en slange, omtrent like tykk som den han hadde gjennom munnen før, går fra ventilen og nedover i pusterøret, mot lungene. Rundt dette røret, inni halsen, sitter en liten blære, ballong, som er fylt med luft. Dette er for at det ikke skal være lekkasje rundt, at noe at lufta skal komme forbi.
(Denne ballongen kan de etterhvert slippe lufta ut av, slik at det KAN komme luft forbi og til stemmebåndene. DA kan han nemlig prøve å snakke. Men for å ha kontroll på pusting og støtte, må all lufta komme ut og inn gjennom ventilen på halsen.)
Utenpå halsen holdes det hele i kontroll med et bånd rundt halsen. Og ventilen er koblet på samme vis til respiratoren som det var da han var intubert med slange i halsen.
Så nå gjenstår bare fortsettelsen!
Viktor er ved godt mot da jeg går for å overnatte på Avd. for Blodsykdommer. Tommel opp! :-)
Som alltid!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar